Drømmer er en viktig del av min praksis. Jeg tar de med inn i meditasjonen og skriver ned det som dukker opp.

Det er ikke alltid lett å vite hva en drøm vil si deg, men drømmer er ditt underbevisste som jobber med å bearbeide. Fra jeg begynte å skrive ned og meditere på drømmene mine spør mitt indre hva dette betyr, får jeg mange beskjeder.

Det er ofte også når jeg skriver dem ned for hånd i en bok at jeg får den informasjonen som gir mening for meg eller de som skal ha denne informasjonen.

Det ligger mye ressurser i våre drømmer, og er et veldig personlig verktøy som bærer på  mange, fine og viktige budskap.  

Jeg har alltid drømt mye, og sanndrømt, det har vært episoder og hendelse og ulykker jeg kunne forutse, og det har til tider vært så mye at jeg måtte stenge av. Nå bruker jeg det til å tolke min egen reise. Ofte får jeg opp svar som kan brukes i mine meditasjoner. Jeg tror jeg har fått dette verktøyet for å hjelpe andre til å få kontakt og lede seg selv og andre. 

Jeg bruker meditasjonsreiser til å guide folk innover i sitt eget landskap for å oppdage disse gavene. 

Tolkninger

Å bygge fred!

3/11-2025

I natt drømte jeg at jeg gikk ned på en stige ned i en container, det lignet en bunker i jern, men likevel et hus. Det var folk overalt, trappen gikk ned mitt i rommet. Da jeg kom end så jeg at i rommet var det en del kvinner og barn, de tok meg imot men stoppet ikke samtalen eller møtte meg med blikket. Jeg bare blendet inn.

Jeg synes dette var en rar setting og gikk opp igjen og da så jeg at det strømmet til med folk og fylte taket. 

Jeg gikk rundt denne kolossen for å kikke, fulgte veggene. Det var høye vegger og stien rundt var veldig smal og litt vanskelig å komme seg frem på. Jeg kommer rundt et hjørnet og går inn igjen, men da hadde kolossen endret seg til et sykehus. Det var kvinner over alt, de lå på gangen, overalt var det fullt. jeg forsøkte kikke inn en dør, men ble hysjet bort i det jeg innså at foten jeg så fra døråpning var en død man.

Selv om det var fullt av mennesker, var alt stille, en kvinne lå på gulvet, på ryggen, spredt utover, ved venstre en smårolling, kanskje et år gammel liggende på magen, på gulvet, hun hadde armen utstrakt mot den lille. I den andre armen på brystet en baby. Hun hadde født selv der på gulvet. Blodig, helt apatisk. Ingen tydelige følelser, med åpne øyne som så opp i taket, ingen snakket, ingen lyder. Alle som jobbet det var helt nøytrale. Det var kvinner overalt, men de ansatte virket helt numne, der de løp frem og tilbake mellom oss var det bare jeg som var sjokkert. 

Jeg tror når man lever i et sånt enormt traume er det noe som slås av. Du kan ikke føle like sterkt hele tiden, det blir for mye. 

• Det er senere at reaksjonene kommer. Men ikke nødvendigvis rasjonelt heller. Det kan komme ut som "trates, egenskaper- oppførsel" og holdninger som hvordan du løser og forholder det til hverdagen din og de rundt deg. Det er ganske vanlig at man blir "flat", veien inn er ikke med tvang, men å få leve denne perioden ut på nytt i fred. Ved å reise innover kan du gå tilbake og bygge opp. Det ligger jo der til det blir forløst.